Biler og syklister passerer gaten, og en lett vind blåser gjennom trærne utenfor Fuglen i Oslo. I denne institusjonen av en kaffebar møter vi Benjamin Rodgers, fyren på Instagram du ser løpe gjennom spektakulære landskap fra hele verden, fra afrikanske savanner til de tibetanske fjellene. For de fleste kan det å fullføre et 200-kilometer løp gjennom villmarken virke som en fjern drøm, men for Benjamin er det en del av livsstilen hans.
Du kan kalle det terrengløping, men det er mer som adventure racing, eller eventyrløp. Målet er å komme fra ett sted til et annet på flere dager, forklarer Benjamin over den nylig skjenkede kaffen.
Du kan kalle det terrengløping, men det er mer som adventure racing, eller eventyrløp. Målet er å komme fra ett sted til et annet på flere dager, forklarer Benjamin over den nylig skjenkede kaffen.
Jeg løp i São Tomé og Príncipe, et sted jeg aldri hadde hørt om før jeg fant løpet; det er på en tropisk øy i Guineabukta, og var på 200 kilometer. Jeg gjorde et av disse bakgårdsultraløpene hvor du løper en runde hver time på timen, og endte opp med å løpe 117 kilometer på én dag. Jeg elsker oppsettet med flerdagers løp fordi du dekker mye avstand, men du har også fritid imellom.
Man kan undre seg hvor kjærlighet for en så spesifikk høyintensitetaktivitet kommer fra? Født og oppvokst i Yorkshire Dales National Park, halvannen times kjøring fra Manchester, vokste Benjamin opp med åser, jorder og skoger rett utenfor døren. Et raskt Google-søk viser oss et land med frodige, lange jorder kun avbrutt av små rislende elver og hus og gjerder laget av stein.
Hvordan var det å vokse opp i et postkort fra den engelske landsbygda?
Å bo i en liten by var noe jeg elsket som barn. Så kom tenåringsårene, og jeg så annerledes på det, ble litt bitter: Åh, hvorfor i helvete bor jeg i en så liten by? Du kjenner barne-TV-programmet Postmann Pat? Yorkshire er helt likt, med 100 innbyggere.
Hvordan fyller man dagene på et slikt sted?
Du løper rundt til vennene dine, banker på dører, drar ut på små eventyr og bygger trehus. Det var gøy, men med små byer er det også lett å møte på en slags småbymentalitet. Heldigvis for meg var begge foreldrene mine lærere. Før de fikk barn, jobbet de i internasjonale skoler over hele verden. De hadde vært i Libya, Saudi-Arabia, Colombia og Sør-Amerika før de slo seg ned med barn.
Høres ut som det er et utforsker-gen som går i familien?
Det kan stemme. Vi gikk på tur hver helg. Det er ganske likt det dere gjør i norsk kultur, bare mer regn og gjørme. Jeg husker at jeg ikke likte det så mye fordi jeg ville bli hjemme og leke med vennene mine. Nå setter jeg veldig pris på å ha hatt en slik oppvekst. Vi var friluftsbarn. Hvis været var fint, ville foreldrene våre at vi skulle være ute av huset. Grensene de satt for oss var enkle; ikke gå forbi skogen eller jordet. Tenk deg en gruppe på 8, 9 og 10-åringer som blir fortalt, ok, ikke gå forbi skogen. Selvfølgelig går du forbi skogen. Og så snart du går forbi den, er det noe nytt du sjekke ut. Siden da har jeg alltid tenkt, ok, hva er rundt neste hjørne? Hva er over neste ås?
Som Pocahontas synger i “Rundt neste sving”.
Ja. Det er hundre prosent akkurat sånn. Jeg elsker den sangen. Og det lever fortsatt i meg i dag. Det er nok fordi vi hadde så gode opplevelser når vi utforsket da vi var yngre: å gå litt lenger og finne nye ting som begeistret oss. Så det var aldri turgåing eller løping jeg likte, men å være ute i verden, finne kule ting og ha det gøy. Det var essensen av det.
Hvordan har all denne tiden utendørs formet ditt forhold til naturen? Har du noen gang tenkt på det?
Jeg har aldri tenkt på det annet enn å føle at naturen er veldig beroligende. Å være i vakre omgivelser med begrensede distraksjoner gjør at jeg føler meg til stede. Så langt tilbake jeg kan huske, har det vært, ok, så snart jeg forlot huset, var den der. Den var alltid til stede gjennom hele barndommen min.
I tjueårene studerte Benjamin til å bli industridesigner ved Glasgow School of Art. Det var her han møtte to nordmenn som lokket ham videre inn i den nordlige halvkule. Hans første møte med den norske vinteren var i en gammel omplassert seter på familiehytta til en venn på Beitostølen. Det var minus 20 grader, med snø som glitret som diamanter under en klar himmel. Ferien ble fylt med skiturer og varme kveldsmiddager foran peisen. I mai kom han tilbake og ble overrasket over kontrasten i miljøet som møtte ham: svale sommervinder som danset gjennom gatene i Oslo, dager med soling og bading i fjorden. Noen år etter at han var ferdig med studiene, bestemte han og kjæresten seg for å sjekke ut hvordan det ville være å bo i Norge, og resten er historie.
Jeg er veldig fornøyd med valget vårt, og det er en hyllest til hvor lykkelig dette stedet gjør meg. For eksempel kan jeg jobbe i sentrum på et kontor og fortsatt sykle hjem til leiligheten min på Frysja, som ligger nær naturen. Det passer meg perfekt.
Tidligere spurte du meg om jeg hadde noen drømmer eller mål i livet, og et mål jeg har hatt lenge er det jeg gjør nå. Jeg har en jobb i et byrå, kjøpt min egen leilighet og har en sponsor for en hobby jeg elsker. Jeg vil minne meg selv på at akkurat dette, alltid var målet.
Det er ikke direkte giftig, men når man jobber i reklamebransjen, møter man mange mennesker med penger og formuer. Og fordi jeg var en immigrantgutt som kjøpte bolig på egen hånd uten foreldrenes hjelp, hadde mange av disse menneskene hatt hus lenge før meg. Jeg prøver å være takknemlig for alt jeg har jobbet for frem til dette punktet og unngå å komme inn i vanen med å alltid ønske det neste store. Når folk spør meg hva vi har gjort og hvordan ting går, sier jeg at vi cruiser i et perfekt tempo, og gjør det vi alltid har ønsket å gjøre.
Har du alltid hatt med deg dette perspektivet? Det å sette pris på det man har oppnådd? Takknemlighet.
Ikke alltid, men jeg mistet min eldre bror da jeg var 18. Han var 21. Jeg tror traumer gjør mye med deg.
Og hvis du kan, prøv å ta det positive ut av traumatiske opplevelser. Det eneste du kan gjøre er å reflektere, fordi du begynner å føle spesifikke ting og handle på andre måter, som en reaksjon på noe som har skjedd. Løping hjalp meg mye, spesielt når det gjaldt å gå lenger på egen hånd. Refleksjonen kom definitivt senere i livet for meg. Likevel tror jeg det er ganske naturlig; når du blir eldre, blir du mer komfortabel og stresser mindre over små ting, så du har mer kapasitet til å tenke på livet ditt i stedet for å bekymre deg for det som er rett foran deg.
Mhm. Definitivt noe mange av oss som går inn i tretti- og førtiårene kan relatere til.
Når kom løpingen inn i bildet?
Den var til stede fra da jeg var veldig ung, og vokste opp i Yorkshire Dales. Det er noe som heter fell running, som er når du går rett opp og ned et fjell. Hver sommer hadde hver lille landsby en sommerfest, og med hver fest, et løp. Foreldrene våre kjørte oss til disse festene fra seksårsalderen, og vi deltok i barneløpet.
Etter det begynte jeg med terrengsykling. Jeg konkurrerte i downhill fra jeg var 13 til 23 år.
Hva fant du attraktivt med sykkelsporten, og hvorfor sluttet du?
Eventyr, kameratskap og adrenalin. Sport generelt har alltid vært veldig bra for meg fordi jeg lærte veldig tidlig at hvis du er i konkurransesport, finnes det alltid en større fisk. Det er alltid noen bedre. Og igjen, når vi kom fra en småbymentalitet, tror jeg det var sunt for vår vennegjeng å oppleve dette; hvis du ikke jobber for målet ditt, kommer du ikke til å oppnå det. Hvis du er veldig kjepphøy, vil noen knuse deg, og er ikke så god som du tror du er. Men på en positiv måte.
De årene var helt fenomenale. Men så kommer man til et punkt hvor sykling blir veldig dyrt. Som studenter hadde vi noen sponsoravtaler, men selv da tok det hver eneste krone og våkne øyeblikk for å trene utenom skolen. Og da jeg flyttet inn i en leilighet i Oslo, måtte jeg vaske sykkelen i dusjen etter hver tur. Med alt maset rundt konstant vedlikehold av utstyret, mistet jeg entusiasmen for det.
Det tok mer energi enn det ga.
Akkurat. Så kom løpingen tilbake fordi jeg ikke trengte å håndtere alt ekstrautstyret; løping er enkelt. Så lenge du har skoene dine, kan du gå ut døren og begynne å løpe.
Det som virkelig satte i gang hypen igjen var en hendelse på den gamle jobben min. Byrået jeg var ansatt i, startet å jobbe med selskapet som eide G Sport og Intersport, som også sponset Oslo Maraton, og de sa; hvis noen av dere vil løpe, betaler vi påmeldingsavgiften. Så seks av oss fra kontoret meldte oss på, og det var første gang i mitt voksne liv jeg tok løping på alvor og begynte å trene.
Hvor gammel var du da? 27 Hvor gammel er du nå? 33, og jeg blir 34 i august.
Dette var i 2017, og jeg hadde ingen forventninger eller anelse om hva jeg gjorde. Jeg tok ingen ernæringstilskudd, brukte ingen klokker eller engang vanlige sportssokker. Men jeg løp på 2.46 i min debut, og kom på 22.plass. Jeg dro ned til startlinjen på egen hånd om morgenen, leverte fra meg baggen min, og fullførte alene fordi alle andre var litt lenger bak.
Jeg har aldri vært så utmattet og samtidig så, ja, fornøyd.
Hele tingen startet med en seks måneders oppbygging, og jeg visste ikke hva jeg kunne forvente da jeg var ferdig. Det var nok min første smak av tilfredsheten man kan oppnå gjennom utholdenhetssport, og jeg tenkte, ok, kanskje jeg er inne på noe her.
Hvordan ser løpingen ut for deg i dag?
Løpeformen min er litt passiv gjennom vinteren; da går jeg langrenn, og den begynner å ta seg opp igjen rundt sommeren. Neste år skal jeg til Usbekistan i april for et 230-kilometers løp.
Det er selvfølgelig mye trening opp mot et løp som det, og det er noen ganger en hard pille å svelge fordi du vet at du kan bli bedre og alltid presse deg hardere, men jeg har bestemt meg for at jeg ikke er villig til å ofre den andre siden av livet mitt for det. Jeg vil nyte å gå ut for middager og fester, ikke måtte trene åtte ganger i uken og følge spesifikke måltidsplaner. Dette er noe jeg virkelig jobber med å balansere; å holde løping som noe jeg liker og ikke noe som dikterer livet mitt. Det må ikke bli så seriøst at jeg mister gleden.
Hvordan er løpemiljøet? Er det konkurransepreget, eller vennlig og inkluderende?
Det er alt, men det er mer inkluderende og vennlig enn konkurransepreget. Typen mennesker som deltar i en så krevende sport er noe for seg selv, alle elsker å konkurrere. Men fordi løpene er så vanskelige, er det en prestasjon å fullføre dem, og på grunn av det, hjelper alle hverandre.
Se for deg dette; du flyr til et fremmed land og tilbringer to netter på hotell med 100 personer du aldri har møtt. Du blir kjørt ut i ørkenen, og plutselig er du i et telt med elleve andre mennesker, og du skal sove på denne måten i en uke. Man lærer hverandre å kjenne og blir venner.
Et godt eksempel på dette er dag fire i et veldig langt løp. Noen av guttene og jentene var ute i 12 til 15 timer. Og når de kom tilbake, var de helt utslitte. Det er lett å begynne å føle ansvar for andre mennesker. Så hvis du er den første som når neste post, tar du vare på deg selv, men så snart du har kommet deg og fått i deg mat, så snart en av teltkameratene dine kommer tilbake, handler alt om dem.
Hva tenker du på når du løper?
Alt og ingenting. En treningsøkt eller et løp gir ofte plass til mer kreative tanker. Det er som når de sier: du får de beste ideene i dusjen; det samme gjelder for meg, men med løping.
Med andre ord burde du få designkontoret ditt betale deg per time når du racer.
Hundre prosent. Å løpe ute i naturen er som en repetitiv fysisk aktivitet hvor alle andre distraksjoner er fjernet, og det lar tankene vandre. Uansett hva som vil komme frem og ta hovedscenen, vil det gjøre det. Noen ganger er det ingenting, jeg er veldig til stede. Andre ganger tenker jeg plutselig på barndommen, forholdet mitt og ting på jobben. Jeg dekker mange temaer når jeg er ute og løper. Og det beste med de lengre løpene er at jo mer utmattet du blir, jo mer ærlig blir du med din indre dialog.
Riktig.
Du har ikke energi til å lyve for deg selv eller sette opp vegger. Du har så mange kjemikalier og følelser som svømmer i kroppen, og du har ikke energi til å undertrykke dem. Så uansett hva som vil dukke opp, dukker det opp, og du må bare overgi deg.
Hvor lenge må du trene, og hva slags trening må man ha for å delta i en av de store løpene? For eksempel, hvor lang tid vil det ta hvis jeg skal starte nå? Jeg løper en eller to ganger i uken og trener styrke tre dager i uken.
Generelt sett tror jeg du vil kunne gjøre et løp allerede nå.
Det er annerledes hvis du konkurrerer for å nå en spesifikk tid eller plassering, men hvis du kun vil fullføre, handler det mer om å ta vare på seg senn enn kondisjon. Du må kunne holde kroppen din i funksjon i flere dager: drikke nok, spise nok, sove nok, og holde føttene i god form. Hvis du kan ta vare på deg selv i et ekstremt miljø, kan du gjennomføre et løp. Og selvfølgelig hjelper det å være i god form kondisjonsmessig.
Hva er dine beste tips for nybegynnere som ønsker å starte med løping?
Først og fremst, kom deg ut døren. Dørstokkmila er et reelt problem for mange. Selv for meg eksisterer den fortsatt. Den vil ikke nødvendigvis forsvinne; du må bare bli vant til å tråkke over den.
Hvis du kan ta på deg skoene, gå ut døren og begynne å løpe, har du vunnet. Start smått og bygg opp.
Og den andre tingen er å bli med i en løpeklubb.
Hvis du er ny, kan det være skummelt, og det krever litt mot for å møte opp. Men du vil bli tatt godt imot og få venner; jeg lover at det ikke blir siste gangen din.
Communities nå til dags er fenomenale for å få folk involvert i å forbedre seg. Men samtidig er det lett å gå seg vill i løpejungelen. Husk, du trenger ikke sammenligne deg med andre løpere. Du trenger ikke engang et mål. Du trenger ikke å konkurrere, løpe langt, eller kjøpe det nyeste utstyret.
Bare gå ut. Hvis du blir glad av å være ute, er det nok. Du trenger ikke å løpe ultramaraton eller være den raskeste eller beste.
Gå ut døren og løp, hvis det gjør deg glad.
